Happy New Year!

Nyttårsaften 2008 er vi hjemme hos mormor og bestefar, Christian og Ivar med feber, Signe i god form og jeg med masse snørr men på bedringens vei. Vi har vært her i landet i en og en halv uke, har vært på fjellet og sett på hytta, har truffet og hostet på en masse venner og familie, spist norsk mat og kost oss. Ikke minst har vi fått repetert enkelte klesteknikker, som hvordan ta en rask tur på do når man er på ski og har på seg seks bukser med tilhørende gensere. Christian har etterhvert gått med på å kle på seg både boblejakke og lue og votter, Signe har lånt flott yttertøy hos både min og hennes kusine.
Klokka er snart elleve om kvelden, det smeller mer og mer der ute, og vi får panoramautsikt fra verandaen eller stuevinduene her.

Siste innspurt før jul

Så er det siste uke før vi reiser på juleferie, og to-do-lista er nesten like lang som før helgen. Forrige uke gjorde vi riktig nok unna to skoleforestillinger, et besøk hos tannlegen for å forsikre oss om at tennene til Signe var bedre stilt enn leppa hennes etter et forsøk på blindbukk i mørket på lekeplassen, mors generalprøve, et besøk i Betlehem og nesten alle julekortene. i helga har vi hatt to fotballkamper, en dobbel fotballavslutning med pokaler, piano-recital på gamlehjem for begge barn, konsert med FN koret med internasjonal buffet til slutt, en bursdag og sjømannskirkens julekonsert. Begge barn har sunget sine soloer og de voksne har fått luftet kvintetten.
Så alt er i vanlig desember modus, hvis noen var redde for at det skulle bli kjedelig her.

Snøen forsvant samme kveld som den kom, og i går var det atter 25 grader. Men veldig deilige grader, må jeg si. Vi hadde vinduet oppe og greier. Den tidlig-morgen-norsk-sommer-før-en-riktig-vaarm-norsk-dag-temperaturen. Den kommer jeg til å savne.
Ungene gleder seg til snø.

THE TEXAS CHRISTMAS MIRACLE (litt tidlig)

Vi har vært på "The Singing Christmastree" i Pasadena. Det er en first baptist church som arrangerer konserten/forestillingen, og jeg tror jeg har en fullstendig overveldet beskrivelse av den fra i fjor. Et digert juletre, dansere, sangere, hellige tre konger, ekte Jesusbarn, både krybben og korset, faner og flagg, lys og kanoner med konfetti tilslutt. Alt er et eneste stort høydepunkt, og ungene følger med med åpen munn. Mor blir rørt til tårer over både det ene og det andre. Og da vi kom ut fra kirken......
Da var det SNØ!!
Masse snø på bakken! Lettere hysterisk Signe som laget tre snøballer og kastet på sin bror, rop og latter fra alle som kom ut. Dette har ikke skjedd her på tre år, i allefall. Sist gang laget de bøker om det. Vi kom oss i bilen etterhvert, og begynte på veien hjem. Sakte og forsiktig snek vi oss over snøbelagte broer på beltway (det er en stor motorvei). Ungene kommenterte ting som var hvitt, og vi innser at de en stor del av livet sitt har vært uten snø.
Det er godt vi kommer en tur hjem til jul.

Da vi kom fram til San Brisas var all snøen borte, og vi må se den på TV fra den andre siden av byen istedet.

Det er kaldt. 5 grader celsius, og det føles absolutt veldig kaldt her. Kanskje fordi det var 24 for et par dager siden. 24 føles heller ikke for varmt, da er det nesten alltid overskyet. Desember har slått inn over oss, og selv om vi synes vi var ute i god tid, blir det nok hektisk i år også. Julepynten er oppe, vårt glimrende, falske juletre med flerfargete lys skal opp i ettermiddag. Noe glede må man jo ha av det.
Den siste dagen på Hawaii var vi på Pearl Harbour, og jeg fant ut at jeg heller ikke kunne jobbet på en ubåt. Så ikke høye stup og ikke trange (veldig trange) rom. Men edderkopper har jeg ikke noe i mot, egentlig.

Houston neste

I morgen kveld går flyet vårt tilbake til Houston. Vi skal en tur til Pearl Harbour og muligens snorkle på en strand før vi drar til flyplassen. Det blir nok ikke mer skriving før det, men kos dere med bilder og slikt så lenge.

Hatten min er borte

Jeg kjøpte en hatt som passet på Kauai. Den var mørkeblå med Kauai påskrevet, og det er ti år siden sist. Jeg trenger nemlig stor hatt, så hvis jeg får på meg en hatt, er reglen egentlig å¨kjøpe den. Jeg er nemlig meget fin med hatt. Hvis de bare passer.
Men idag ble den borte. Jeg må ha mistet den på gulvet i butikken nede, og en eller annen må ha tatt den. Så nå går en lykkelig finner rundt i Honolulu med en hatt fra Kauai i størrelse extra large. Får håper finneren har stort hode,så er det ikke totalt bortkastet.
Men ergerlig er det, uansett.

Waikiki

Elvis var også i Waikiki, om enn noe stiv.

Waikiki beach!

Ååååh, se den sterke mannen som knekker kokosnøtter! (også i Polynesian Center)

Polynesian Cultural center

På nordsiden av Oahu har Mormonerene en park der man kan oppleve Polynesisk kultur. Den kan absolutt anbefales, selv om det koster litt å komme inn. Sett av en hel dag.

På bildene ser man: Mann med perlekjede av skjell (lei) lager ild (eller et merke i trestykket, ihvertfall), damer fra Tahiti rister løs, familien Balk har lært å flette fisk av palmeblad, og Christian får en tatovering på benet (vaskes av i neste bad).

Olalåihiii, og de andre lå i telt!

Søndag surfet vi,

før vi gikk en tur gjennom høyt gress og søle.

Tidlig mandag morgen var vi på vei til Oahu, og Honolulu.

Hawaiiansk musikk er et kapittel for seg. Den er egentlig akkurat som man forventer, når vi bare tenker oss litt om. En blanding av Elvis, 40-talls slepen filmmusikk, et sterkt innslag av ukulele, noe gammel Disney (Askepott) og en slags jodling. Vi kan bare slutte at isolerte folkegrupper har lett for å begynne å jodle, bare tenk på Sveits.

Lørdag, Na Pali

Lørdag fikk endelig Ivar gå ut på tur, da det holdt opp å regne, så vi kunne klatre et stykke av Na Pali Trail. Dette er en sti som går 11 miles langs den rimelig uframkommelige vestkysten av Kauai. Vi snudde litt før stranda, etter en time og ca 2 km, for å rekke tilbake før det ble mørkt. I stedet badet vi på den stranda vi startet fra, som man ser på bildet, og snakket med en hyggelig gresk-australsk familie og fanget krabber.

Fredag

Utsikt fra verandaen og Signe og Christian ved Waimea canyon, før regnet virkelig satte inn.

Kykkeliky!!!!!

Kauai vrimler av høns. Haner i alle farger tusler rundt på stranda, høner med kyllinger stopper trafikken på hovedveien. Teorier går ut på at de er importert ulovlig for hanekamper, er blåst skikkelig rundt under siste orkan (Iniki i 92, som var en kategori 5 storm som traff Kauai midt i planeten), og at de ikke har noen naturlige fiender her på øya bortsett fra kanskje biler. De er litt som kaniner i Australia, men blir ikke betraktet som spiselige.

Luau

Luau

i går kveld var vi på Luau, en slags fest hvor Hawaiianerne griller gris i en grop i bakken, og danser Hula. Altså en variant av spansk grisefest, skulle jeg tro. Uten å ha vært på grisefest. Vi ankom Smiths Tropical Paradise litt før fem, sammen med masse turister i Hawaiiskjorter og blomster i ørene. Ved inngangen fikk vi lei, et slags kjede av skjell, rundt halsen, og så var det anledning til å kjøpe fuglefrø og myggserviett før vi gikk på et lite tog som tok oss rundt i en botanisk hage. Signe og Christian matet fugler til den store gullmedalje, og haner og gjess kom løpende så fort de så toget. Etter togturen gikk vi en runde til fots, Christian ble overfalt av to gjess som ville ha mat, og vi tittet på frukt og planter fra de tropiske øyene. Så var det seremonien for grisen, da to menn i omslagsskjørt grov den opp av hullet i bakken. Der nede i hullet fant de også en gryte med risgrøt, som var til dessert.
Dette var et familiedrevet sted, og Ivars brede smil gjør inntrykk på eldre damer (det hjelper også med to små blonde barn), så bestemor hadde holdt av et fint bord til oss, med god utsikt til scenen. Der ble det buffetmiddag med alskens herlige retter, akompagnert av et tremanns band med ukuleler og gitar (og etter en skikkelig bordbønn). Etterhvert ble det også demonstrasjon av hula (mye håndbevegelser, som følger historien i sangen), og Christian var en av dem som kom opp på scenen for å danse.
Etter middag gikk vi over til et amfiteater, der vi så en forestilling med danser fra diverse øyer i stillehavet, og fra noen av folkegruppene som bor på Hawaii. Signe var fjetret, og fikk kjøpe en dvd fra forestillingen. Det kan bli framsyning i jula. Vi ligger nå i hardtrening med vrikking.
Dette var som sagt en familiedrevet sted, og det må vel være noe for vår familie, der noen sier at man må på audition for å komme inn? Si at vi tok gården til Ole Einar, så kunne vi hatt noen til å lage en herlig middag, gjerne noe gravet ned, en konsert følger så. Alt familiedrevet. Noe å tenke på, det, tenker jeg. Det bør nok være noe dans. Husk å øve på vift med stomp.

Signe og mamma på Brenneckes beach.

Utsikt fra verandaen vår. I sjøen nedenfor svømmer det stadig en havskilpadde. Den lille fuglen med rødt hode besøker oss også stadig vekk. Ellers er Kauai kjent for sine haner, som vandrer rundt overalt. På stranda også.

Tirsdag kveld, og det har vært en flott dag. Mye sol og vind, vi har snorklet og en sel har kommet helt opp på stranden. Når enten Monk-seals eller store skilpadder kommer opp på stranden, styrter det en frivillig til fra naturvernforbundet for å gjerde inn dyret, med fri adgang til havet. I går kveld hadde vi en stor skilpadde på stranda.
Vi har også tatt en biltur til en strand lengst vest, med store klitter, omtrent som i danmark, litt som the Oregon coast. Nesten ikke folk der, for man måtte kjøre langt på grusvei for å komme dit.
har litt problemer med bildene, prøver å legge ut dette først.

Aloha!

Vi er på Hawaii! Vi kom hit til Poipu på Kauaii i går kveld, og våknet grytidlig i dag. Det regner, blåser og er sol på en gang, og vi tenker å gå ut og se på en landsby, en slags geysir og muligens en plantasje og en botanisk hage.
I natt trodde jeg det regnet og stormet hele tiden, men det viste seg å være havet, som er et steinkast fra verandaen vår. Vi har sett en liten fugl med rød topp og hatt en gekko inne. Det siste betyr lykke, og de spiser mygg.
Christian er på verandaen og holder utkikk etter regnbuen, som stadig viser seg. Gryta med gull befinner seg i sjøen rett nedenfor oss.

Brrrrrr

Jeg er en snartur i Norge. Det pleier det jo å være Ivar som er, men min farmor døde, nesten 96 år gammel, og jeg skal i begravelse.

Det er ikke ofte jeg flyr alene lenger. Ganske avslappende, bare man ikke har for mye håndbagasje. Jeg utstyrte Ivar med alskens instrukser og en liste satt opp på ytterdøra, handlet melk og sørget for nok mat i fryseren. Så parkerte jeg den lille hvite bilen (ok,Forden) på The Parking Spot og ble plukket opp av en shuttlebus. Sjåføren var en hyggelig dame med en blanding av CP og sørstatsdialekt, så jeg oppfattet ikke så mye av konversasjonen, men nikket og smilte.
Turen over til Frankfurt var behagelig, ingen i setet ved siden av, deilig middag og vin til maten, til og med et tysk dameblad fikk jeg med meg fra inngangen. Jeg leste over hundre sider i boka mi, "Øya" av Victoria Hislop (anbefales), og sov muligens i fire timer.
I Frankfurt var det ikke veldig mye å se på, så mesteparten av fire timers venting leste jeg bok. I bussen ut til neste fly var vi ganske mange nordmenn. Min første reaksjon når jeg ser noen som snakker norsk for tiden er å rekke ut hånden og si :" jeg tror kanskje ikke jeg har hilst på deg?" Nå er det skjell klart, så jeg må skrive mer siden.

Galveston noen uker etter Ike

Sentrum og stranda. På stranda pleide det å være endel restauranter. Nå er bare pålene igjen.
Vi kjørte ikke inn blant bolighusene, noen steder står de, andre steder er de helt borte. 400 mennesker er fortsatt savnet.

Christian og Arne nabo spiller fotball. Nedenfor følger bilder av Signe og Nora nabo som også spiller fotball, og noen av husets beboere som prøver kostymene sine.

Dagen etter halloween

Det er 1. november. Vi er neddynget i godteri, hodeskallen har tatt en pause etter å ha sunget "Just a gigolo" for alle små trick-or-treaters.
Spenningen var til å ta og føle på i går ettermiddag, dag vi hentet ungene på skolen. Kostymer var kjøpt inn til hele familien, sminke og hår planlagt, godteri anskaffet og gresskarene hult ut. Vi hadde festet heksa som krasjer i døra på en side av huset, et stort, lysende gesskar på andre siden. Etter en rask middag med spaghetti og kjøttdeig, kom et lite følge med tre store hekser, en liten ridder, to minni muser og en bitte liten høne, og vi skyndte oss inn for å ta på våre egne kostymer. Snart var familien Balk klare, Christian som Batman, Signe en stjerne fra Camp Rock (i gullkostyme, med lakkerte negler og sminke i ansiktet), far krovert (kostyme innkjøpt av mor, passelig utkledd siden far lett blir pinlig berørt) og mor som renessanse-dronning, for anledningen med grønnt pudder og sort slør over hele seg.
Så begynte vi å rusle rundt i gatene her inne og vente på at det ble mørkt. De fleste andre nordmenn dukket opp i kostyme, enten de var store eller små, for dette er den store anledningen til en festlig sammenkomst.
Vi gikk ut og inn i hverandres garasjer, for anledningen kledd i spindelvev og skjelletter. Birthes garasje var også i år den store atraksjonen, selv om hun ikke hadde fått festet falsk nese og hake.
Men i år var det flere som hadde kledd ut garasjen, og alle gikk ut og inn hos hverandre og beundret lyssettingen.
Etterhvert ble det samling ved garasjen til Ellen, med snacks, vin og kake. Barn løp rundt med bøtter fulle av godteri og blåste på små plastinstrumenter som en av naboene hadde gitt bort istedet for godteri.
Etter en stund satt de fleste barna inne og lekte med lego, og mor ble med en liten gjeng som skulle på Moes. Moes er en westernbar, og klientellet stiller i cowboyutstyr. Det er en historie for seg, men det kan nevnes elementer som sid fløyelskjole, grønn sminke, og opptil flere tilbud om å danse.
I dag har ungene først spilt sine fotballkamper, og siden vært på rulleskøytefest, denne gangen utkledd som katt og byggmester Bob. Nå er det snart tid for maiskolber og slikt, og alle er litt slitne etter gårsdagens utskeielser.

Men hvor ble Hooters av?

Vi har vært på tur til Galveston, for å ta en titt på stranda, der bølgene slo over muren og inn på veien før orkanen. Alle de små restaurantene og butikkene som stod på brygger ut i vannet var enten helt borte eller redusert til plankehauger på stilker. De større bygningene stod. Folk hadde begynt å rydde ut av husene sine, og det lå hauger av møbler og bygningsmateriell langs gatene.
Vi kommer tilbake med noe bilder ganske snart.

Da barna kom hjem fra skolen i dag haddde mor ryddet i klærne deres, og luket ut en haug klær som er for små, eller som de sannsynligvis aldri ville komme til å bruke. Det stod flere poser nede i gangen, og Christian oppdaget til sin skrekk at mamma også hadde tenkt å gi bort femten av de små kosedyra han og Signe fikk på mardi gras paraden i Galveston. Da han fikk høre at akkurat de lekene hadde stått i pose i mammas skap siden påske, uten at han hadde savnet dem, ble han noe beroliget. De lurte begge litt på hvorfor vi skulle gi bort alt det, men da jeg fortalte om barn som hadde mistet huset sitt, klærne og alle lekene i stormen, ble Signe straks bitt av en filantropisk basill og løp opp på rommet for å finne leker og tegnesaker som var hele og pene men hun ikke hadde bruk for lenger. Etter et kvarter hadde hun en stor pose med småting, puslespill og fargebøker, mens Christian hadde funnet en mengde ting han ikke hadde sett på lenge, men hadde veldig god bruk for. Han donerte etterhvert, med bekymret mine, en Dora bok, siden den handlet om en jente og han hadde flere tøffe bøker.
Vi fant endel i kjøkkenskapet også, fordi vi handler endel i stort på Sams club, og får fryktelig mange av en ting. For eksempel små pakker kjeks eller suppeposer. Og når det viser seg at barna ikke liker noe av det, er det en grei ting å donere videre.
Her i Texas donerer man ikke først og fremst penger, men man samler stadig inn matvarer til folk. Så vi dro opp på the Shelter, som var i en metodistkirke på Mason i Katy, og virket veldig hyggelig. Så får vi se om vi drar opp igjen med noe mer senere de trenger fortsatt både mat, klær og toalettsaker.

Men Gud var ikke i stormen

Jeg har nevnt tidligere at jeg var litt skuffet over ikke å ha fått sett stormen på sitt værste, og at boktittelen jeg hadde tenkt å bruke som overskrift (Their Eyes were watching God) ikke kom til sin rett. I kveld har jeg sittet og lest en masse mailer fra vennene i St peter, som sier at de har fått strøm og vann på plass, og lurer på om noen trenger noe. De fleste forteller om trær som falt, men som ikke traff hus. Noen har truffet hus men ikke folk.
Været er deilig og svalt, rundt 24 grader. I 1.kongebok står det om Elia som fikk møte Gud, og at Gud ikke var i stormen, men i den svake susingen etterpå. Så vi på vestsiden har nok sett Gud, i den svale vinden som luftet ut husene våre mens vi tok oppvasken på gamlemåten og grillet sammen med naboene. Vi er mer enn rimelig velsignet. I morgen skal jeg ringe til et shelter på Mason og spørre hva de trenger.

Vi har strøm!

Klokka er snart halv ti, og vi har hatt strøm i en halv times tid. Vi har først litt ute i gata og gratulerte hverandre, så gikk vi inn for å se hvordan det så ut inne. Det har vært temmelig mørkt der inne de siste dagene. Kjøleskap og fryser er iallefall rene og pene, og maten er grundig tynnet ut. I morgen kan vi få fjernet pipelyden også.

Vi er svært priviligerte både med hvor i byen vi bor, at vi ikke eier hus eller eiendom her og at vi kunne hatt råd til både flybilletter og hotell for å komme ut av området. Det er fremdeles folk som bor i shelters og stiller i kø ved suppekjøkkener. Og noen har mistet absloutt alt de eier. Det ser ut som det har gått bra med alle de norske, til og med våre venner på Galveston har bare fått litt vann på teppet sitt, og det er jo utrolig.

O nabonett!

Her sitter vi ute og surfer på nettet fordi naboen vår har vært så generøs å gjøre sitt nett åpent, og han har også en ladesak som gjør at han kan ha strøm på ruteren innimellom.
Dagen har vært som en norsk, frisk sommerdag på en hytte med manuell oppvask, frisk luft og åpne vinduer, masse barn som leker i gata og naboer som griller på alle kanter. Vi klarer oss svært så bra uten strøm. Men det piper fortsatt.
Nesten alle er kommet tilbake, og imorgen er det skole for Christian også.

O kaffe-sjappe!

Det er tirsdag morgen, Signe og jeg er på Dunn Bros og spiser frokost. Hun er nemlig en av de få som må tilbake på skolen i dag. Og her har de nett. jeg kommer sikkert tilbake hit i løpet av dagen. Kan bli mye kaffe. Nå har vi spist ut av fryseren og nesten av kjøleskap, men butikker og restauranter har strøm, det er nesten bare San Brisas som ikke har. Men vi har vann! Og det er bare 20 grader og vi har åpnet alle vinduene for første gang. Litt deilig med gjennomtrekk!

Vi gir oss - det piper for høyt

Søndag 14.09. kl 9.45
Natt til lørdag sov vi alle på gulvet i trappegangen/TV stua, der vi ikke har mer enn et lite vindu. Vi sovnet med vinden ulende rundt veggene, og våknet ved 3 tiden, da strømmen gikk og airconditioningen plutselig ble helt stille. Så da kunne vi virkelig høre vinden. Det var midt på natta, og mørkt, men vi kunne se de små trærne utenfor legge seg nesten flate. Ellers var det nesten litt skuffende sett med turistøyne. Jeg hadde tenkt at overskriften skulle bli ”their eyes were watching God” (bok av Zora Neal Hurston), men ærlig talt så vi ikke mye.
Vi sovnet igjen, og våknet i ni tiden, da det værste var over. Etter en frokost i lyset fra stearinlys, tok vi på oss badebukser og regnfrakk og gikk ut en tur. Rundt på San Brisas lå blader og rusk fra trær strødd. Ved innkjørselen lå en stor palme veltet, og der samlet det seg etter hvert mange naboer som tok bilder og snakket om hvem som hadde gassgrill og hvem som hadde batteriradio og om man hadde hørt det ene eller det andre.
Resten av dagen satt vi i garasjen, leste bok og så ut på været. Det klarnet fint opp, og et par familier som ikke hadde gassgrill kom til oss og grillet sin mat. Vi er gjerrige på tallerkener og bestikk, fordi vi ikke har vann til oppvask, så alle tok med sitt. Vi klarte til og med å koke kaffe på grillen.
Meldinger tikket inn fra venner og familie, og alle hadde det bra, noen hadde evakuert, andre satt og lurte på når strømmen kom tilbake.
Ungene lekte med venner hele dagen, så Ivar og jeg tok en tur med bil i nabolaget. Store trær hadde knekt, greiner lå utover veien, alle de nyplantede palmene borti veien lå flate. Skiltet til Chuck E Cheeses (restaurant) hadde falt av, og åtte barn kom triumferende bærende med det. Tipper de ikke fikk lov til å ha det på rommet. Det var rundt ti meter langt. Ingen vi snakket med hadde strøm, men alle var ute og feide og raket foran husene sine, eller ruslet rundt og pratet og tok bilder av hverandres veltede trær.
Her inne på San Brisas ruslet folk også rundt, og spredte rykter de hadde hørt fra radio eller naboer.
Da natten kom, kom den tidlig, og Ivar og jeg leste litt i hver vår bok i lyset fra hans hodelykt etter at ungene sov, før vi la oss. Vårt største problem var egentlig at røykvarslerne har valg å ha dårlig batteri akkurat nå, og piper som bare det. Og vi får ikke skrudd alle ned, for noe er nærmest murt inn. Vi får se om vi blir værende, eller om vi drar på tur til San Antonio. Vi har også hørt at Katy Mills Mall skal være åpent i dag, så vi kan kanskje ta en tur dit for litt underholdning og dobesøk. De har vel aggregat.

Søndag kl. 20.27.
Nå er vi innkvartert hos Margrethe og Michael i Katy, som kom tilbake fra sin evakuering i dag, og oppdaget at de hadde både strøm og vann. Så nå er to barn dusjet og vasket og klare for seng, mens vi voksne har tenkt å spille Passport og kikke litt på nyheter før vi også skal dusje. Og det er deilig og kaldt her inne.

Tidligere i dag har vi vandret rundt på Katy Mills Mall, sammen med masse andre folk som kjedet seg litt. Så har vi handlet isbiter, og grillet hamburgere hjemme i garasjen. Vi er blitt kjent med noen flere naboer, og har tømt Birthes fryser. Vår egen fryser var nesten tom.

Nå sitter vi altså her i et deilig, temperert hus, og lurer på om det kanskje blir mer levelig i huset vårt i morgen, og om når jobb og skole starter igjen.

Dette blir kanskje det siste vi sier fra denne orkanen nå. Været er fint, vi har vært ute i hele dag, vi ser at nabolag rundt oss får strømmen igjen. Og det viser seg at Ike svingte i siste sekund, så vi var likevel ikke på the dirty side.
Over og ut.

Rapport fra Ike etter at TV og internett ble borte.

Fredag kl. 21.07
ATT falt ut rundt halv ni om kvelden fredag. Dermed ble bredbånd og TV borte, og vi får ikke flere værmeldinger. Men vi har en viss peiling, og skal sove i midten av huset vårt, borte fra vinduene i natt. Akkurat nå er klokka ni, og vi har gjester som spiser ost og vin og er lettere nervøse fordi vi har valgt å bli igjen her på San Brisas. Foreløpig blåser det som en norsk høststorm der ute.

Fredag kl 22.02
ATT er tilbake, og jeg prøver å legge ut. Føler meg nesten like tøff her jeg sitter inne bak en vegg, som de reporterne som står til knes på Galveston og rapporterer om at landfall vil skje rundt midnatt. Og mesteparten av øya står allerede under vann. Det er en hel haug mennesker der som ikke har villet evakuere før nå, og nå er det for sent. De risikerer ikke mannskap nå, sier de.
Gjestene våre har gått, og vi har ønsket hverandre lykke til og skal alle sove på steder i husene med minst mulig vinduer. Det er stadige tornadovarsler.
Skilpaddene til Birthe har fått en masse mat, for jeg vet ikke om vi kommer ut der i morgen. Håper strømmen holder så lenge som mulig. Særlig på grunn av air conditioningen. Dette høres klysete ut, men over 30 grader er varmt uten mulighet for avkjøling.
Vi har hørt at øyet muligens er rett over her fra 6 til 9 i morgen tidlig, og at det da blir helt vindstille. Spørs om vi ikke må ut da.
Vi har radio som går på batteri også, bare i tilfelle noen er bekymret for oss. Dere er litt bekymret, ikke sant? Vi begynner å få litt høyere puls, men ellers er vi ved godt mot. Vi har tre bad, så hvis vinduene skulle gå på et, kommer vi frem til et annet.
Så alt vel fra the dirty side.

For å berolige dere som har lest på startsiden: "evakuer eller møt den sikre død", det er vel bare norske medier som klarer å slå det opp på den måten. Vi er dessuten ikke helt på kysten. Men Galveston står nesten under vann. For de som har besøkt oss: husene som står på stylter har vann opp til andre etasje og stranda er ikke der mer. Det pleide å være en mur mellom stranda og veien, med stranda en tre - fire meter nedenfor og trapper ned. Nå ser det ut som om stranda er i plan med veien, og mer vann kommer.
klokka er halv to midt på dagen og her har det kommet tre drypp. Og det er overskyet.

http://www.stormpulse.com/ Her kan dere kikke på Ikes bane. Ser ut som om den går øst for sentrum. Vi bor vest for den sirkelen man ser rundt Houston sentrum. Altså er vi ikke lenger på the dirty side. Men sikkert svært i vinden likevel.

Stille før stormen

Fredag morgen, Signe spiller dataspill på webkinz, Christian ser med stort engasjement på playhouse Disney, Ivar sover lenge fordi han har en ekstra fridag og mor rapporterer nok en gang. Christian har kikket ut og konstatert at torden stormen ikke er her enda.

Galveston og kystområdene er nå offisielt evakuert, bortsett fra reportere og enkelte gærninger som ble intervjuet på TV igår. Gjerne menn rundt de 30 med henrykte uttrykk i ansiktet som forsikret om at de var forberedte og klare "jeg-skal-surre-meg-selv-til-masta" -typer. Og noen turister som syntes det ville være kult med litt vind.

Vi er fremdeles ordentlig spente, og venter tropisk storm i ettermiddag og orkan i natt en gang. For oss nordmenn som er igjen på San Brisas er jo dette en spennende opplevelse. Vi får huske på at vi ikke eier hus her, de fleste verdisakene er igjen i Norge (bunaden er det eneste) og vi har ikke slektninger som evakueres fra kysten. Og vi bor i "a good part of town". Etter skolen igår tok jeg ungene med til bassenget, det er fortsatt den eneste måten å bevege seg ute på uten å bli kokt. Der lå vi ganske alene og plasket i vannet, mens alle de mexicanske vaktmesterne løp rundt og ryddet bort solstoler. Noen rakte til og med gresset og lukte, en jobb som sannsynligvis må gjøres omigjen på mandag. Og engentlig burde de vel vært hjemme og spikret fast lemmer over vinduene. Håper ingen av dem bor i mobile homes.

Så, intet nytt fra the dirty side enda.

Vi får ihvertfall godt innblikk i vindretninger, høytrykk, lavtrykk og hva som kommer på øst og vest siden av en orkan. Den snurrer altså rundt mot klokka, og treffer dermed hardest på østsiden av senteret. Som det ser ut akkurat nå er vi omtrent midt i smørøyet. I går så det ut til at vi var på østsiden av senteret, med muligheter for tornadoer og annet småsnacks. Det er vel fremdeles mulighet for tornadoer, men vi planlegger uansett en helg innendørs. Foreløpig er det bare ordentlig koselig å ha en fredag foran oss hvor alle har fri, Ivar også, og ingen skal noe sted. Vi har ost og kjeks og vin, og kake i fryseren, og naboene har også tenkt å bli værende. Kanskje vi blir kjent med de nye mexicanerne, eller kanskje vi skulle invitere inn naboen fra Trinidad (de synes vel ikke de bor på kysten i det hele tatt). Ellers skal vi mate skilpaddene til familien Grønås, som har evakuert til San Antonio. De dro midt på dagen i dag, og nå i kveld går det veldig sent på alle veiene, ser vi på TV. Og det oppfordres til å holde seg hjemme og slippe frem de som må evakuere.

Stocking up

9.11, flagg på halv stang og matbutikkene er stappfulle. Det ser ut til at de fleste nordmenn her på San Brisas blir værende. Vi rydder i garasjen for å få plass til begge bilene, alle løse ute-gjenstander flyttes inn. Siste værmelding sier landfall rett på Houston/Galveston, og tropisk storm her vi er imorgen kl 13.00. Orkan vinder kommer litt senere, antagelig natt til lørdag. Har vært på Kroger og handlet mat, og det var omtrent umulig å få en handlevogn. Teknikken ble å vente til en kom ut av butikken, og følge vedkommende til bilen.

Foreløpig er forhodene fine, Ivar og ungene er i bassenget, vi har alt vi trenger i hus, kaoset er egentlig ute på veiene, og der er ikke vi.

Vi står han av!

Det er iallefall vår plan foreløpig. Vi ligger på vestsiden av byen, og er ikke merket av på risk-kartene. Og er blitt bedt om å holde oss ved teltene og slippe de som er beordret til å evakuere ut. Eller teltene, det er vel det vi ikke har heldigvis, og som gjør at det nok er tryggere å bli her inne i huset enn å snegle seg ut i gatene. De stakkars folkene på Haiti, derimot, hadde vel ikke de mest solide husene. Nå skal visst Ike bli en kategori 4 før den treffer land, sier de, og vi er på "the dirty side of the storm". Så her blir det stormy. Har handlet masse vann, fyrstikker og vi har antagelig tørrmat for de neste månedene. Og inne har vi bøker, spill, norsklekser, piano og en masse formingssaker. Så hvis alle får noe lekkert hjemmelaget, er det fordi stormen har holdt oss inne.

Nå tror jeg folk er blitt spenna gærne, for å sitere Øystein Sunde. Enda en hurricane? Ike er på vei inn i gulfen, og ser foreløpig ut til å "make landfall" et godt stykke sør for oss. Men det blir vel lite vann igjen i butikkene like vel. Får ta med litt mer neste gang jeg er i butikken.
Ellers har jeg begynt i FN koret her i byen, et hyggelig, internasjonalt miljø. I kveld skal jeg på pysjamas party og BH-prøving med damene i St. Peter. Jeg prøver å passe på at Ivar får gjøre noe hyggelig innimellom, he he.

Det siste som skjedde på turen var at Ivar ble stukket av en skorpion. Skorpionen ble avlivet på stedet og ligger nå i en boks på kjøkkenbenken. Ivar selv er i fin form, en av naboene anbefalte litt amoniakk på stikket, ellers var det ikke værre enn et bistikk. Men litt skumlere, selvsagt.

Søndag på tur i Hill Country.

Vi startet med en lang frokost på verandaen, med utsikt over sjøen og folk som kjørte frem og tilbake på vannski. Etter en kort sjekk av bademuligheter utenfor huset, dro vi videre vestover for en tur til Fredericksburg og Enchanted Rock. Været var fantastisk og på en utsiktsplass kjørte vi forbi en mann på kne som tydelig fridde til sin kjære. Turen videre gikk gjennom grønne skoger, over åser og forbi talløse dekorerte, overbygde verandaer.
Fredricksburg viste seg å være en hyggelig by med en særdeles interessant handlegate. Hovedgata er full av små butikker med alle slags temaer, mest westernstil. Vi spiste lunsj på en hyggelig men usigelig treg restaurant.
Enchanted rock er en diger stein, og ligger i en av Texas’ state parks. Vi hadde først en nær skremmende opplevelse da Tore og Birthe nesten slapp opp for bensin, men en park ranger kom kjørende med forsyninger og vi kom oss videre. Vi klatret opp på steinen, 100 meter opp, og gribbene sirklet og holdt nøye oppsyn med oss. Virket vi litt andpustne og rallende? Men vi kom oss opp, drakk to flasker vann hver, og fikk en liten luftning der oppe. Og mor observerte henrykt en hel flokk rødhodete gribber.
Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Gustav treffer New Orleans i natt, stakkars folk.

Hilsen fra kriseområdet.

Texas er erklært som kriseområde, CNN melder at Gustav er en kategori 4 orkan, men norske medier vet bedre og melder om en kategori 5 orkan. Selv er vi på tur i Labor Weekend med våre naboer Birthe og Tore og deres tre barn. Vi har tilbragt hele dagen i Schlitterbahn badepark i New Braunsfeld, og er nå installert i et leid hus ved Lake Canyon. De fleste barna sover og Ivar viser fram hyttetegningene. Vi har grillet og kost oss ute på en glimrende terrasse, og i morgen skal vi til Enchanted Rock, som er et lite fjell man kan gå opp på.

Vi kjørte I-10 vestover på vei hit i dag, og møtte lange kolonner med busser, ambulanser og militære kjøretøy på vei østover. Det var en pussig følelse, og vi har planer om å bli på ferie litt lenger hvis Gustav skulle treffe Houston. Har tatt med pass og ellers alt vi trenger. Det ser ut til at den treffer New Orleans, og innbyggerne der er blitt bedt om å evakuere i morgen til bestemte tider. Det er satt opp busser og fly. Sørgelig, for New Orleans blir vel aldri helt seg selv igjen etter enda et treff.

Men vi rike utlendinger har det bra. Fint vær, og vi eier ikke noe hus vi må bekymre oss over. Kanskje får vi sett oss litt om i Hill Country et par dager ekstra.

Nå er det leggetid for mor også.

Klem fra Hege.

Jeg har akkurat hørt på Barak Obama i 45 minutter, og du verden. Jeg trodde det hadde gått fem minutter. Hvis ikke dette går, så vet ikke jeg. Intet sete var tørt.

For vår egen del, kommer her litt fullstendig objektiv og hemningløst skryt av våre barn. Både Signe og Christian er så flinke på skolen, og mor er så begeistret for å høre lærerne skryte at de til slutt må bære henne ut fra foreldremøter. Christian leser på alt han kommer over (youghurtpakker eller lesebok like bra) og øver samvittighetsfullt på sine sightwords, og Signe minner læreren på å gi henne nok oppgaver. I klassen hennes lærer elevene å planlegge arbeidsdagen sin, og det ser ut til å fungere bra for Signe. En annen ting er selvsagt rektors skattekiste, med små dingser som de kan forsyne seg med hvis de gjør det bra. Virker veldig bra på Signemor.

Ellers venter vi spent på Gustav, som er på vei inn i Karibien. Det ser foreløpig ut til at den treffer land mellom Lake Charles og Lafayette i Louisiana, noe som er rimelig nært grensa til Texas. Må kanskje gjøre i stand en emergency kit. Men vi får vente til i morgen og se. Uansett skal vi på tur i Labor weekend, lenger inn i landet. Så får vi vurdere om vi skal hjem på mandag eller bli litt lenger. Etter Gustav kommer Hanna, så her blir det travelt.

Lørdag kveld. Grillfest i gata, alle tok med seg et bord og stoler, tre familier kom trillende med grillene sine, og så snart man hadde grillet ferdig og satt helt stille og spiste var det veldig deilig temperatur. God mat, god vin, hyggelige folk. Ungene syklet rundt og rundt, eller lekte med elektriske biler. Er det ikke sånn vi inbilder oss at italienerne alltid har det. Etterhvert som unger sovner eller blir for trøtte går man inn og legger dem. Og setter på babycall og kommer ut igjen. Det eneste var at myggene også kom. Selv om de ikke var bedt.

Det regner.
Det øser ned noe aldeles forferdelig. Det er fremdeles nærmere 30 grader, men vannet i bassenget har nok kjølt seg litt ned de siste timene.
Jeg gjør dataoppgaver. Nå smeller det som bare det der ute også. Om en time skal jeg hente ungene. Og så blir det nok en innedag.
Vi er kommet ganske godt i gang her, selv om ikke alle er kommet tilbake etter ferien. Offentlig skole begynner neste mandag, men vi går jo på privatskole nå. Forrige uke badet vi hver dag etter skolen, og en tur til søppelkassa var det lengste vi orket å spasere uten våt badedrakt. I Houston ble to små barn (under 3 år gamle) glemt av henholdsvis bestemor og mor, og omkom i bilene sine etter å ha sittet i bilsetet på en parkeringsplass en arbeidsdag. Så det er ikke så rart at du kan fengsles for å gå fra ungene i bilen.
Men vi husker å slippe barna av ved skolen. Og vi henter dem igjen. På den nye skolen følger vi barna inn, og dermed blir vi litt mer kjent med de andre foreldrene. Foreløpig er det et svært så internasjonalt miljø, med tyskere, brasilianere og rumenere.
Vi har bestilt tur til Hawaii! I november flyr vi over, og har begynt å lese guidebøker og glede oss. Det er nærmest et møst for de norske her å dra dit, og vi får råd og tips bare vi rusler litt nedover gata.

Her sitter jeg ved spisebordet nede, og skriver på min laptop, tilkoblet vårt trådløse nettverk. Fryseren står og sildrer og sukker. Den er blitt fylt til randen, etter min utflukt til Sam’s Club tidligere i dag. Om en halv time skal barna hentes, og vi må antagelig søke tilflukt i bassenget. Men man lider ikke av den grunn. Det er ikke direkte ubehagelig å flyte langsomt rundt på en halv bademadrass mens man holder et øye på barna som dykker som noen seler. Og blir man sprutet på med vanngevær, er det ikke bare ubehagelig det heller. Ikke når det er 35 grader i skyggen. Da er det best med vått hår.

Folk begynner å komme tilbake fra ferie i Norge. Noen har vært her hele sommeren, og er kjempeglad fordi det endelig kommer noen barn tilbake. Og alle er svært så fornøyde med at skolen begynner igjen. Signe og Christian er på montessori begge to dette året. Christian var helt henrykt over å se sin gamle lærer igjen, og Signe har hatt sin første dag med ny lærer i dag. Det blir spennende å høre om hun er fornøyd. Mor er i alle fall svært fornøyd over å treffe andre foreldre i forbindelse med henting og bringing, og Christian er bedt i to bursdager allerede.

Det var det for i dag, skal bare nevne den deilige følelsen det er å trekke inn pusten om kvelden, og lufta er varm. Vi tenker spesielt fru Østerrud gleder seg til det!

Plask og plask

Vi kom hjem sent i går kveld, akkurat i tide til tropical storm Edouard. Edouard hadde stø kurs rett mot Houston, og kunne også tenkes å vokse til en hurricane før den traff kysten. Skilt langs veien oppfordret oss til å fylle nok bensin, og chief Keith informerte ivirg med sirkelformede bevegelser på cw39. Vi fikk lapper på garasjen vår om å ta inn alle løse planter og møbler, og på Kroger var de kraftig tynnet ut når det gjaldt brød, melk og potetgull. Skoler, barnehager og city of houston ble stengt.

Så sov vi, våknet tidlig med jet-lag, og satte oss til å vente på Edouard. Forden ville ikke starte, så Ivar fikk tak i Trippel A før han kom seg på jobb. Det begynte så smått å yre litt, og på tv kunne vi følge med på abc's utsendte reporter som klamret seg til en palme på Kemah. Chief Keith mente Edouards senter skulle treffe Galveston ca kl ett, så Signe og jeg satte oss i bilen kl ni og kjørte til Target. Christian var allerede på plass hos Andreas, for en to døgns intesiv lekeperiode før Andreas flytter til Norge på torsdag.

Target var et rolig og fint sted, regnet var noe heftigere, så vi løp i kjipp-kjappene våre fra bilen og inn. Signe fikk handlet skolemateriell, og er nå også utstyrt med et fint antrekk med Disneys Camp Rock. Til bruk på Casual Friday, resten av ukedagene må hun bruke skoleuniform.

Og skoleuniformen fikk vi ordnet etter Target. Vi kjørte gjennom en smule mer vann, var enige om at det var lurt at mor kjørte litt langsomt gjennom vanndammer man ikke kunne se bunnen på, og spurtet fra bilen og inn under taket til strip-mallen der Parker Uniforms har sitt utsalg. Der var det nesten ikke folk, noe som viser at tropiske stormer er flott for rolige handledager. I fjor stod jeg flere timer i kø på samme sted for å kjøpe uniform til Christian.

Nå har vi vært en liten tur på Starbucks, sett litt på Disney og litt værmelding, og det ser ut til at Edouard holder seg på østsiden av Houston. Og at den ikke ble noe mer enn en tropisk storm, og at den er i ferd med å løye. mulig det blir litt mer vann, men ikke værre enn på Hidra i sommer, he, he.

(Her er et bilde fra en av de finere dagene på Hidra)

Balkinorge

Siste uke i Norge for denne gang er påbegynt. Snart kommer bildene, men denne gangen ville visst ikke maskinen. Finværet har kommet også, og vi må nesten på Landfalltjern hver dag.

Vi er i Minneapolis, på Radisson down town. Ikke fordi vi pleier å bo på Radisson, men fordi min nylig gjenfunne venninne Julene, fra college, jobber der. Og vi får en veldig bra pris. Så vi har sittet i en privat lounge og spist små lekre retter og dessert, og nå skal vi legge oss i deilige senger. Vi er i 15. etasje, og det tordner en smule der ute. Tornadovarsel er det også, men for mer sørlige deler av Minnesota.
Vi reiste fra Houston for to dager siden, og dro rett nordover til Bemidji. Der ligger Concordia Language Villages språkleir " Skogfjorden", der jeg jobbet fire somre i min ungdom. Skogfjorden var nesten som før, med litt flere bygninger og veldig unge ledere. Vi bodde i hytte med peis og to soverom på Ruttgers ved Lake Bemidji. Det var så kaldt at vi sov med fleecejakker. Fra 35 grader i Houston til 9 grader i Bemidji var litt av en overgang.
På vei tilbake var vi innom Itasca State Park, der Mississippi starter, og hvor man kan vasse over. Vi orket ikke vasse, men gikk over på en tømmerstokk i regnet. Så nå har vi vært i begge ender av Mississippi.
De nordlige deler av Minnesota er en smule harryland, og man har så god plass og bor så usjenert til at man kan sette opp hva som helst i hagen. Vi kjørte forbi en butikk med hagefigurer. Hva med en bøffel? Eller en soldat? Jeg innser at Sagavolltidens juggeldo ikke bør gjenskapes utenfor huset vårt på Jar, men jeg skulle gjerne ha en litt stor gribb ved porten.

Før sommeren setter inn

Tidlig morgen i New Orleans, mor skriver på sin nye lap top mens barna bader i sjømannskirkens basseng sammen med sjømannspresten (hun som var i Thailand under tsunamien). Ivar sitter også på kanten av bassenget, det er en deilig liten bris her, ellers så fuktig at skriving på tastatur er det meste bevegelse man bør tillate seg, hvis man da ikke er i våt badedrakt. Om en times tid skal vi kjøre videre mot Destin, til en av de fineste strendene i verden, om man skal tro de som har vært der før. Der skal vi bo på et hotell ved stranden i to netter, før vi kjører vestover igjen, og rekker de to siste skoledagene for Signe. Det er Memorial Weekend.
Vi kjørte fra Houston i går kl ett, og brukte fire timer på de første åtte milene. Så en seks timers tur ble en ti timers, men sånn går det når man stenger i-10 midt i Memorial Weekend. Mandagen er en fridag de fleste har, så det blir stor utfart.

Litt senere samme dag, har vi kommet fram til hotellet, har nydelig havsutsikt, og har dratt med store deler av en kritthvit strand inn på rommet. I morgen skal vi tilbringe mer tid i sanddynene, og kanskje rusle rundt i typiske små strandbutikker her borte. Vi befinner oss på en lang tarm av en sandøy lengst vest i Florida.

Christian er ferdig med skolen for sommeren. Han blir kindergartengutt neste år, men beholder samme klasse og lærer. Signe skal også over til montessoriskolen, men til en annen avdeling. Hun holder ellers på tre dager neste uke, før hun får sommerferie. Torsdag som var, var jeg på skolen hennes og så på utdeling av awards. Her i Texas er det ikke sett rart på å være flink, nei det blir gjerne belønnet. Signe fikk et diplom for å ha hatt exellent i oppførsel hele året. Ellers ble det delt ut priser for bare A-er, for perfect attendance (da har man ikke vært borte en eneste dag, det sies ingenting om mengden antibiotika som skal til). Så ble det plukket ut to per klasse som fikk spesialpriser for størst framgang. Senere, i klasserommet senere fikk Signe en pris for å ha vært svært god i art-class.

Det er blitt torsdag, vi er kommet hjem igjen, Signe har fått sommerferie, og de tre av oss som ikke jobber skal forhåpentligvis sove litt lenger enn halv sju i morgen tidlig. Søndag tilbrakte vi hele dagen på stranda. Vi leide solstoler og parasol, og hoppet i bølgene til Christian ble sliten og heller ville gå i det lille bassenget. Middagen ble inntatt på en restaurant som het Foodpucker. God mat, tross navnet.

Neste uke skal ungene på Camp Tunzafun, en daycamp arrangert av Biron, der de har gått på turn i vår. Uka etter reiser vi til Minnesota og videre til Norge.

Det foresvever meg at det er fryktelig lenge siden sist jeg skrev noe. Det er blitt mandag 19. mai. Mormor og bestefar Skalstad sitter i Paris og venter på et fly hjem, Christian er på skolen og Signe var forferdelig syk i magen i dag tidlig, men ser nå helt frisk ut. Hun sitter i sofaen og strikker og ser på tv. Selv skal jeg straks begynne med spanskleksene.

17.Mai er vel overstått, og var en stor suksess på sjømannskirken. Vi gikk i tog, spiste hamburger og pølser og ungene vant uante mengder av premier. Bunad gikk helt fint, for heldigvis kom det en kaldfront, så det var en stund helt nede i 22 varmegrader. Men det er vel ikke noe å skryte av for dere som har feiret årets 17.Mai på østlandet….

Jeg har hatt bursdag også, og har fått ny lap top. Den er med amerikansk tastatur, så jeg har lagt inn noen hurtigtaster for æ, ø og å. Men det er ikke alltid det virker på nettet, så jeg prøver å kopiere det inn. Dere får unnskylde hvis det blir noen rare tegn innimellom.

Ellers har vi fortsatt plan A og B for sommeren og neste år, men finner det forhåpentligvis ut denne uka.

Fredag er Christians siste skoledag før sommeren, Signe har tre dager uka etter. Kommende helg er langhelg, og vi tenker oss litt østover, til den vestligste delen av Florida.

Ha det bra, vi sees til sommeren!

Klemmer fra Hege, Ivar, Signe og Christian.

Et bilde av meg?

Hei til mulige fremtidige arbeidsgivere! Jeg er i midten, på "Chocolate Boutiqe"- ladie's week end med St Mark Evangelical Church i januar.

Besøk

Familien Balk på tur til San Antonio.

Texasversjonen av bunad, to bilder før Texasday, Signes bursdag var på en rulleskøytebane, Christian møter påskekaninen før the Easter Egg Hunt på St Peter Methodist Church.