Brrrrrr

Jeg er en snartur i Norge. Det pleier det jo å være Ivar som er, men min farmor døde, nesten 96 år gammel, og jeg skal i begravelse.

Det er ikke ofte jeg flyr alene lenger. Ganske avslappende, bare man ikke har for mye håndbagasje. Jeg utstyrte Ivar med alskens instrukser og en liste satt opp på ytterdøra, handlet melk og sørget for nok mat i fryseren. Så parkerte jeg den lille hvite bilen (ok,Forden) på The Parking Spot og ble plukket opp av en shuttlebus. Sjåføren var en hyggelig dame med en blanding av CP og sørstatsdialekt, så jeg oppfattet ikke så mye av konversasjonen, men nikket og smilte.
Turen over til Frankfurt var behagelig, ingen i setet ved siden av, deilig middag og vin til maten, til og med et tysk dameblad fikk jeg med meg fra inngangen. Jeg leste over hundre sider i boka mi, "Øya" av Victoria Hislop (anbefales), og sov muligens i fire timer.
I Frankfurt var det ikke veldig mye å se på, så mesteparten av fire timers venting leste jeg bok. I bussen ut til neste fly var vi ganske mange nordmenn. Min første reaksjon når jeg ser noen som snakker norsk for tiden er å rekke ut hånden og si :" jeg tror kanskje ikke jeg har hilst på deg?" Nå er det skjell klart, så jeg må skrive mer siden.