Opptur og nedtur og tur retur.

Vi nordmenn er ofte sånne som sier at vi ikke kan en ting, men når vi prøver, så er vi ikke så dumme. Enkelte andre folkeslag sier at det er da lett for meg, men når det kommer til stykke kan det ikke likevel. Jeg var på latinsk dans på treningssentret i dag. Latinamerikansk dans medfører enkelte riste og vrikke bevegelser som vi innfødte nordmenn ikke har forutsetning for å greie, men vi prøvde da. En av mødrene fra skolen er også i den gruppa, og hun er fra Libanon med erfaring i magedans. Så hun uttrykte på forhånd at dette med dans ikke burde være noe problem. Det viste seg at retning og takt var. Mens vi som var litt mer beskjedne, ristet løs og hadde det riktig gøy.

Det har vært innholdsrikt uker etter jul. Først hadde Birthe og jeg en intensiv lese-uke, før vi hadde to dager med eksamener. Vi trodde vi skulle ha den første til slutt, men det gikk likevel helt greit. Får resultatet om noen uker.

Dagen etter eksamen var jeg på mødregruppe i St Peter, og da det var slutt ringte jeg til HISD (skolekontoret i Houston) for å spørre om ordlyden i et brev fra Helenes foreldre, om at hun skulle bo hos oss i to måneder, og at vi skulle ha ansvaret for henne den tiden, var grei. Vi hadde nemlig fått beskjed fra den lokale highschool (Westside) om at hun kunne gå hos dem, hvis bare hun hadde et ”determination of residence of a child” dokument. Mannen i telefonen sa” et øyeblikk”, og kom tilbake med beskjed om at hun ikke kunne gå på skole her uten studentvisum. Jeg nevnte at skolen hadde godtatt det, men han sa at det var det ikke skolen som bestemte, kun HISD.

De neste dagene ble et styr på begge sider av Atlanteren. På min side satte jeg opp plan a, b, c osv, og forberedte meg på homeschooling med masse museumsbesøk og laging av særoppgave. Opptil flere vennekretser, samt flere amerikanske kirker ble satt i sving og kom med forslag. Konsulatet ble konsultert, websider finlest og tenåringer oppsporet. Vi kjenner ikke mange av det slaget, nemlig, og ingen amerikanske. Midt i det hele dro jeg av gårde på en deilig weekend på Round Top. St.Marks årlige dameweekend. Jeg var der i fjor også, og det var hyggelig å treffe igjen alle sammen. Burde sikkert gå litt i den kirken.

Tirsdagen etter kom Helene, hadde noen dager da hun satt og gjorde norsklekser til den store gullmedalje, mens vi ventet på svar fra rektor på Westside. Kanskje kunne de godta en tid som visitor eller kanskje kunne hun studere 18 timer, for det så det ut på ambassadens hjemmesider at hun kunne. Men på Westside var det Stanfordtesting, så mens vi ventet tenkte jeg at vi fikk dra ned til HISD kontoret og ta dette ansikt til ansikt. Bare for å få et nei og få det hele ut av verden. Der nede ble vi ikke spurt om et eneste visum. Helene måtte ikke vise legitimasjon en gang, vi fikk papiret og stemplene, og gikk ut på forbausede ben. Tirsdagen etter (etter at skolen var ferdig med årets tester), ble hun registrert på Westside, alt var veldig hyggelig, og vi trodde alt hadde ordnet seg. Vi er enda ikke helt sikker, og det er en lærer som visstnok skal ringe meg, men det har hun ennå ikke gjort, og vi later som ingenting så lenge. Helene går på skolen hver dag, og er skikkelig sliten. Det er jo en viss overgang.

Men å ha henne her for oss er helt problemfritt. Hun er så hyggelig, står opp av seg selv, og stuper i seng klokka ni om kvelden.

Selv jobber jeg nå med spansklekser igjen. I morgen skal jeg diskutere rasisme på spansk, læreren vet å plukke enkle temaer tilpasset mitt ordforråd, he he. Jeg har tenkt å sjokkere henne ved å fortelle at politiet i Norge ikke er bevæpnet og dessuten er i stand til å løpe etter en kriminell.