Hvem leser dette?

Legg merke til at jeg har lagt til en liten sak i høyre hjørne som heter "Følgere" eller noe i den dur. Jeg er ikke sikker på hvordan den virker, men den kan visst vise meg om noen følger med på hva jeg skriver. Jeg vet jo at alle besteforeldrene gjør, men skriver jeg for andre også? Det kan bli artig å se.

Christian er med i en liten treerbande. Av og til er de fire, av og til to. Men i treerbanden er han antagellig minstemann og maskotten. Av og til sitter Christian og gruppas eneste jente på benk utenforher og spiller DS. Akkurat nå leker de Star Wars, og det var ikke alle som var helt enige om hvordan det skulle lekes, så Christian har vært inne og drukket litt vann og beklaget seg. Vann trengs uansett, for nå er det nesten 30 grader der ute. Vi skal bort til hottuben om en liten stund. I morgen skal det være 20 grader mindre.

Det har vært to dager i kjipp-kjapper, og i morgen er det go texans dagen. Houston Rodeo begynner snart, og folk oppfordres til å stille i nasjonalantrekket på jobb og skole i morgen. Altså boots og hatt.
Signe har bursdag på lørdag, og i morgen skal hun gå rundt sola i klasserommet ni ganger, med besøk av både mor og bror, og spising av pumpkinbread etterpå. Om kvelden er det county-fair på skolen, med mat, leker og utlodding av digre kurver med varer donert av foreldre. I år har vi donert et stempelsett for Signes klasse og en is-skje for Christians. Hver kurv har et tema, og vi skriver navnet vårt på loddene vi kjøper og putter dem i ønsket boks. I fjor hadde de bull-riding på mekanisk okse og linedance.
Signes bursdagsselskap skal foregå på Glazed Over, hvor man kan male på keramikk. De blir 9 jenter, inkludert Signe selv og Helene.

Farvel Lousiana

Så pakket vi oss ut av sjømannskirken, sa hadet for antagelig siste gang, og satt kursen vestover. På veien var vi innom Laura plantation, og lærte en masse om creolsk kultur. http://www.lauraplantation.com/ Veldig interessant. Louisiana var jo fransk territorium frem til The Louisiana Purchase.

Vi kjørte videre gjennom sumper og skoger med med krøllete trær, og spiste middag på et meget lokalt sted ved Iowa, en liten by ved I-10. Der lokalbefolkningen spiser søndagsmiddag iført jaktutstyr eller grilldress og serveringsdamene ikke har råd til tannlege. Men mye av maten var meget god. Vi var hjemme litt før 10, og i morgen er det på'n igjen med skole og turn.

Lørdag så vi først to parader i st Charles. For utenforstående kan jeg forklare litt. Paradene består av vogner dekorert med fargerike figurer, med folk oppi, som kaster ut perlekjeder, små bamser, sprettballer, plastleker og annet. Hver parade har et tema, og det er forskjellige "klubber" som arrangerer dem. Under Mardi Gras er det flere slike parader hver dag, på ulike kanter av byen. Som tilskuer blir man revet med, og hopper og skriker for å få plastperler. Stor stas. Vi har perler for mange år.

Om man er 14 eller 40, gratis plastperler er like gøy. undertegnede i blå anorakk nærmest brøyter unna Helene.

"Throw me something, mister!"

Christian etter et par kvartaler av Bourbon street. Veska hans er stappfull og blytung. Maske fra restaurant på hodet.

Rikt bytte!

Og dette er bare to femtedeler! Paraden går et kvartal fra sjømannskirken, og vi var tilbake en gang for å tømme veskene.

Tidligere på dagen var vi på sumptur, og fikk se flere alligatorer, en stor! Du verden så fin dagen blir når man ser en alligator.

Og vi fikk klappe en alligatorunge.

Øliøliøliø-Mar-di-gras!!!

Tidlig morgen på sjømannskirken i New Orleans. Christian og jeg var tidlig oppe og gikk til butikken for å kjøpe melk og brød, vi har drukket vår morgenkaffe i solveggen, og nå spiller de andre basketball mens jeg skal lete etter en air-boat-tur som visstnok skal være fin. Det er ganske kaldt, men vi holder ut.
I går tok vi likegodt hele etappen i ett, og ankom kirken her klokka kvart over elleve om kvelden, etter en syv timers tur med veiarbeid og lytting til creolsk-fransk musikk på radioen (derav overskriften - det var hele teksten til en ti minutters sang med trekkspillakkompagnement). Da vi kom fra til Charles avenue var den fortsatt stengt og de siste flåtene i kveldens parade kjørte forbi. Gatene var fulle med søppel og perlekjeder, og vi gledet oss til å plukke perler dagen etter. Men i dag var alt ryddet..?
Nå må vi komme oss ut her.
Let the bon times rouler!

Tur til Red Rose Retreat

Vi var på tur sammen med familien Capuferro, 1,5 timer nord for Houston, like ved Lake Livingston. Hadde med kanoer.

Jasper (stor hund) og Kimmy fikk sitte på i båtene.

Bilder fra Galveston

Her bak Signe var det restauranter og butikker i sommer.

Vi kjørte hele veien til sørspissen av øya, og over til fastlandet. Noen steder var veien ikke på plass igjen enda, og vi kjørte endel av veien på stranda.

Alt vel

Her blir ikke så mye skrevet for tiden. Men det går svært bra. Vi har vært på helgetur til yellow rose cabin i nærheten av Lake livingston. Vi har handlet og prøvd ut kajakk. Jeg snakker spansk som en helt (ikke en spansk helt, riktignok, og bare hvis det er litt forutsigbare ting vi snakker om). Vaskedamen har returnert fra Mexico. Christian har begynt med science etter skolen. Mange små hverdagslige ting.
På torsdag drar vi til New Orleans, for å feire litt Mardi Gras. Vi håper å returnere med rikt bytte av plastperler og slikt. PCen blir nok med, så kanskje det blir et hallo i tidlig morgenstund fra bassengkanten til sjømannskirken.

Opptur og nedtur og tur retur.

Vi nordmenn er ofte sånne som sier at vi ikke kan en ting, men når vi prøver, så er vi ikke så dumme. Enkelte andre folkeslag sier at det er da lett for meg, men når det kommer til stykke kan det ikke likevel. Jeg var på latinsk dans på treningssentret i dag. Latinamerikansk dans medfører enkelte riste og vrikke bevegelser som vi innfødte nordmenn ikke har forutsetning for å greie, men vi prøvde da. En av mødrene fra skolen er også i den gruppa, og hun er fra Libanon med erfaring i magedans. Så hun uttrykte på forhånd at dette med dans ikke burde være noe problem. Det viste seg at retning og takt var. Mens vi som var litt mer beskjedne, ristet løs og hadde det riktig gøy.

Det har vært innholdsrikt uker etter jul. Først hadde Birthe og jeg en intensiv lese-uke, før vi hadde to dager med eksamener. Vi trodde vi skulle ha den første til slutt, men det gikk likevel helt greit. Får resultatet om noen uker.

Dagen etter eksamen var jeg på mødregruppe i St Peter, og da det var slutt ringte jeg til HISD (skolekontoret i Houston) for å spørre om ordlyden i et brev fra Helenes foreldre, om at hun skulle bo hos oss i to måneder, og at vi skulle ha ansvaret for henne den tiden, var grei. Vi hadde nemlig fått beskjed fra den lokale highschool (Westside) om at hun kunne gå hos dem, hvis bare hun hadde et ”determination of residence of a child” dokument. Mannen i telefonen sa” et øyeblikk”, og kom tilbake med beskjed om at hun ikke kunne gå på skole her uten studentvisum. Jeg nevnte at skolen hadde godtatt det, men han sa at det var det ikke skolen som bestemte, kun HISD.

De neste dagene ble et styr på begge sider av Atlanteren. På min side satte jeg opp plan a, b, c osv, og forberedte meg på homeschooling med masse museumsbesøk og laging av særoppgave. Opptil flere vennekretser, samt flere amerikanske kirker ble satt i sving og kom med forslag. Konsulatet ble konsultert, websider finlest og tenåringer oppsporet. Vi kjenner ikke mange av det slaget, nemlig, og ingen amerikanske. Midt i det hele dro jeg av gårde på en deilig weekend på Round Top. St.Marks årlige dameweekend. Jeg var der i fjor også, og det var hyggelig å treffe igjen alle sammen. Burde sikkert gå litt i den kirken.

Tirsdagen etter kom Helene, hadde noen dager da hun satt og gjorde norsklekser til den store gullmedalje, mens vi ventet på svar fra rektor på Westside. Kanskje kunne de godta en tid som visitor eller kanskje kunne hun studere 18 timer, for det så det ut på ambassadens hjemmesider at hun kunne. Men på Westside var det Stanfordtesting, så mens vi ventet tenkte jeg at vi fikk dra ned til HISD kontoret og ta dette ansikt til ansikt. Bare for å få et nei og få det hele ut av verden. Der nede ble vi ikke spurt om et eneste visum. Helene måtte ikke vise legitimasjon en gang, vi fikk papiret og stemplene, og gikk ut på forbausede ben. Tirsdagen etter (etter at skolen var ferdig med årets tester), ble hun registrert på Westside, alt var veldig hyggelig, og vi trodde alt hadde ordnet seg. Vi er enda ikke helt sikker, og det er en lærer som visstnok skal ringe meg, men det har hun ennå ikke gjort, og vi later som ingenting så lenge. Helene går på skolen hver dag, og er skikkelig sliten. Det er jo en viss overgang.

Men å ha henne her for oss er helt problemfritt. Hun er så hyggelig, står opp av seg selv, og stuper i seng klokka ni om kvelden.

Selv jobber jeg nå med spansklekser igjen. I morgen skal jeg diskutere rasisme på spansk, læreren vet å plukke enkle temaer tilpasset mitt ordforråd, he he. Jeg har tenkt å sjokkere henne ved å fortelle at politiet i Norge ikke er bevæpnet og dessuten er i stand til å løpe etter en kriminell.