Houston neste

I morgen kveld går flyet vårt tilbake til Houston. Vi skal en tur til Pearl Harbour og muligens snorkle på en strand før vi drar til flyplassen. Det blir nok ikke mer skriving før det, men kos dere med bilder og slikt så lenge.

Hatten min er borte

Jeg kjøpte en hatt som passet på Kauai. Den var mørkeblå med Kauai påskrevet, og det er ti år siden sist. Jeg trenger nemlig stor hatt, så hvis jeg får på meg en hatt, er reglen egentlig å¨kjøpe den. Jeg er nemlig meget fin med hatt. Hvis de bare passer.
Men idag ble den borte. Jeg må ha mistet den på gulvet i butikken nede, og en eller annen må ha tatt den. Så nå går en lykkelig finner rundt i Honolulu med en hatt fra Kauai i størrelse extra large. Får håper finneren har stort hode,så er det ikke totalt bortkastet.
Men ergerlig er det, uansett.

Waikiki

Elvis var også i Waikiki, om enn noe stiv.

Waikiki beach!

Ååååh, se den sterke mannen som knekker kokosnøtter! (også i Polynesian Center)

Polynesian Cultural center

På nordsiden av Oahu har Mormonerene en park der man kan oppleve Polynesisk kultur. Den kan absolutt anbefales, selv om det koster litt å komme inn. Sett av en hel dag.

På bildene ser man: Mann med perlekjede av skjell (lei) lager ild (eller et merke i trestykket, ihvertfall), damer fra Tahiti rister løs, familien Balk har lært å flette fisk av palmeblad, og Christian får en tatovering på benet (vaskes av i neste bad).

Olalåihiii, og de andre lå i telt!

Søndag surfet vi,

før vi gikk en tur gjennom høyt gress og søle.

Tidlig mandag morgen var vi på vei til Oahu, og Honolulu.

Hawaiiansk musikk er et kapittel for seg. Den er egentlig akkurat som man forventer, når vi bare tenker oss litt om. En blanding av Elvis, 40-talls slepen filmmusikk, et sterkt innslag av ukulele, noe gammel Disney (Askepott) og en slags jodling. Vi kan bare slutte at isolerte folkegrupper har lett for å begynne å jodle, bare tenk på Sveits.

Lørdag, Na Pali

Lørdag fikk endelig Ivar gå ut på tur, da det holdt opp å regne, så vi kunne klatre et stykke av Na Pali Trail. Dette er en sti som går 11 miles langs den rimelig uframkommelige vestkysten av Kauai. Vi snudde litt før stranda, etter en time og ca 2 km, for å rekke tilbake før det ble mørkt. I stedet badet vi på den stranda vi startet fra, som man ser på bildet, og snakket med en hyggelig gresk-australsk familie og fanget krabber.

Fredag

Utsikt fra verandaen og Signe og Christian ved Waimea canyon, før regnet virkelig satte inn.

Kykkeliky!!!!!

Kauai vrimler av høns. Haner i alle farger tusler rundt på stranda, høner med kyllinger stopper trafikken på hovedveien. Teorier går ut på at de er importert ulovlig for hanekamper, er blåst skikkelig rundt under siste orkan (Iniki i 92, som var en kategori 5 storm som traff Kauai midt i planeten), og at de ikke har noen naturlige fiender her på øya bortsett fra kanskje biler. De er litt som kaniner i Australia, men blir ikke betraktet som spiselige.

Luau

Luau

i går kveld var vi på Luau, en slags fest hvor Hawaiianerne griller gris i en grop i bakken, og danser Hula. Altså en variant av spansk grisefest, skulle jeg tro. Uten å ha vært på grisefest. Vi ankom Smiths Tropical Paradise litt før fem, sammen med masse turister i Hawaiiskjorter og blomster i ørene. Ved inngangen fikk vi lei, et slags kjede av skjell, rundt halsen, og så var det anledning til å kjøpe fuglefrø og myggserviett før vi gikk på et lite tog som tok oss rundt i en botanisk hage. Signe og Christian matet fugler til den store gullmedalje, og haner og gjess kom løpende så fort de så toget. Etter togturen gikk vi en runde til fots, Christian ble overfalt av to gjess som ville ha mat, og vi tittet på frukt og planter fra de tropiske øyene. Så var det seremonien for grisen, da to menn i omslagsskjørt grov den opp av hullet i bakken. Der nede i hullet fant de også en gryte med risgrøt, som var til dessert.
Dette var et familiedrevet sted, og Ivars brede smil gjør inntrykk på eldre damer (det hjelper også med to små blonde barn), så bestemor hadde holdt av et fint bord til oss, med god utsikt til scenen. Der ble det buffetmiddag med alskens herlige retter, akompagnert av et tremanns band med ukuleler og gitar (og etter en skikkelig bordbønn). Etterhvert ble det også demonstrasjon av hula (mye håndbevegelser, som følger historien i sangen), og Christian var en av dem som kom opp på scenen for å danse.
Etter middag gikk vi over til et amfiteater, der vi så en forestilling med danser fra diverse øyer i stillehavet, og fra noen av folkegruppene som bor på Hawaii. Signe var fjetret, og fikk kjøpe en dvd fra forestillingen. Det kan bli framsyning i jula. Vi ligger nå i hardtrening med vrikking.
Dette var som sagt en familiedrevet sted, og det må vel være noe for vår familie, der noen sier at man må på audition for å komme inn? Si at vi tok gården til Ole Einar, så kunne vi hatt noen til å lage en herlig middag, gjerne noe gravet ned, en konsert følger så. Alt familiedrevet. Noe å tenke på, det, tenker jeg. Det bør nok være noe dans. Husk å øve på vift med stomp.

Signe og mamma på Brenneckes beach.

Utsikt fra verandaen vår. I sjøen nedenfor svømmer det stadig en havskilpadde. Den lille fuglen med rødt hode besøker oss også stadig vekk. Ellers er Kauai kjent for sine haner, som vandrer rundt overalt. På stranda også.

Tirsdag kveld, og det har vært en flott dag. Mye sol og vind, vi har snorklet og en sel har kommet helt opp på stranden. Når enten Monk-seals eller store skilpadder kommer opp på stranden, styrter det en frivillig til fra naturvernforbundet for å gjerde inn dyret, med fri adgang til havet. I går kveld hadde vi en stor skilpadde på stranda.
Vi har også tatt en biltur til en strand lengst vest, med store klitter, omtrent som i danmark, litt som the Oregon coast. Nesten ikke folk der, for man måtte kjøre langt på grusvei for å komme dit.
har litt problemer med bildene, prøver å legge ut dette først.

Aloha!

Vi er på Hawaii! Vi kom hit til Poipu på Kauaii i går kveld, og våknet grytidlig i dag. Det regner, blåser og er sol på en gang, og vi tenker å gå ut og se på en landsby, en slags geysir og muligens en plantasje og en botanisk hage.
I natt trodde jeg det regnet og stormet hele tiden, men det viste seg å være havet, som er et steinkast fra verandaen vår. Vi har sett en liten fugl med rød topp og hatt en gekko inne. Det siste betyr lykke, og de spiser mygg.
Christian er på verandaen og holder utkikk etter regnbuen, som stadig viser seg. Gryta med gull befinner seg i sjøen rett nedenfor oss.

Brrrrrr

Jeg er en snartur i Norge. Det pleier det jo å være Ivar som er, men min farmor døde, nesten 96 år gammel, og jeg skal i begravelse.

Det er ikke ofte jeg flyr alene lenger. Ganske avslappende, bare man ikke har for mye håndbagasje. Jeg utstyrte Ivar med alskens instrukser og en liste satt opp på ytterdøra, handlet melk og sørget for nok mat i fryseren. Så parkerte jeg den lille hvite bilen (ok,Forden) på The Parking Spot og ble plukket opp av en shuttlebus. Sjåføren var en hyggelig dame med en blanding av CP og sørstatsdialekt, så jeg oppfattet ikke så mye av konversasjonen, men nikket og smilte.
Turen over til Frankfurt var behagelig, ingen i setet ved siden av, deilig middag og vin til maten, til og med et tysk dameblad fikk jeg med meg fra inngangen. Jeg leste over hundre sider i boka mi, "Øya" av Victoria Hislop (anbefales), og sov muligens i fire timer.
I Frankfurt var det ikke veldig mye å se på, så mesteparten av fire timers venting leste jeg bok. I bussen ut til neste fly var vi ganske mange nordmenn. Min første reaksjon når jeg ser noen som snakker norsk for tiden er å rekke ut hånden og si :" jeg tror kanskje ikke jeg har hilst på deg?" Nå er det skjell klart, så jeg må skrive mer siden.

Galveston noen uker etter Ike

Sentrum og stranda. På stranda pleide det å være endel restauranter. Nå er bare pålene igjen.
Vi kjørte ikke inn blant bolighusene, noen steder står de, andre steder er de helt borte. 400 mennesker er fortsatt savnet.

Christian og Arne nabo spiller fotball. Nedenfor følger bilder av Signe og Nora nabo som også spiller fotball, og noen av husets beboere som prøver kostymene sine.

Dagen etter halloween

Det er 1. november. Vi er neddynget i godteri, hodeskallen har tatt en pause etter å ha sunget "Just a gigolo" for alle små trick-or-treaters.
Spenningen var til å ta og føle på i går ettermiddag, dag vi hentet ungene på skolen. Kostymer var kjøpt inn til hele familien, sminke og hår planlagt, godteri anskaffet og gresskarene hult ut. Vi hadde festet heksa som krasjer i døra på en side av huset, et stort, lysende gesskar på andre siden. Etter en rask middag med spaghetti og kjøttdeig, kom et lite følge med tre store hekser, en liten ridder, to minni muser og en bitte liten høne, og vi skyndte oss inn for å ta på våre egne kostymer. Snart var familien Balk klare, Christian som Batman, Signe en stjerne fra Camp Rock (i gullkostyme, med lakkerte negler og sminke i ansiktet), far krovert (kostyme innkjøpt av mor, passelig utkledd siden far lett blir pinlig berørt) og mor som renessanse-dronning, for anledningen med grønnt pudder og sort slør over hele seg.
Så begynte vi å rusle rundt i gatene her inne og vente på at det ble mørkt. De fleste andre nordmenn dukket opp i kostyme, enten de var store eller små, for dette er den store anledningen til en festlig sammenkomst.
Vi gikk ut og inn i hverandres garasjer, for anledningen kledd i spindelvev og skjelletter. Birthes garasje var også i år den store atraksjonen, selv om hun ikke hadde fått festet falsk nese og hake.
Men i år var det flere som hadde kledd ut garasjen, og alle gikk ut og inn hos hverandre og beundret lyssettingen.
Etterhvert ble det samling ved garasjen til Ellen, med snacks, vin og kake. Barn løp rundt med bøtter fulle av godteri og blåste på små plastinstrumenter som en av naboene hadde gitt bort istedet for godteri.
Etter en stund satt de fleste barna inne og lekte med lego, og mor ble med en liten gjeng som skulle på Moes. Moes er en westernbar, og klientellet stiller i cowboyutstyr. Det er en historie for seg, men det kan nevnes elementer som sid fløyelskjole, grønn sminke, og opptil flere tilbud om å danse.
I dag har ungene først spilt sine fotballkamper, og siden vært på rulleskøytefest, denne gangen utkledd som katt og byggmester Bob. Nå er det snart tid for maiskolber og slikt, og alle er litt slitne etter gårsdagens utskeielser.