Hei til mulige fremtidige arbeidsgivere! Jeg er i midten, på "Chocolate Boutiqe"- ladie's week end med St Mark Evangelical Church i januar.
mandag 28. april 2008
fredag 11. april 2008
Noen flere bilder
Mardi Gras på Galveston, Signe og Nora synger solo, kjøkkenhjelpene på kirka, alligator på Brazos Bend, søsknene Balk på Tiki Tiki Bingoday.
mandag 7. april 2008
Vi ønsker oss april...
Nei, da, vi lider ikke veldig her, men det skal bli fint å komme hjem også. Familien og vennene er jo flere der enn her, og endel av de som er her skal jo også flytte hjem. Så får vi heller ta en overdose sol og bad før vi reiser hjem.
Korrespondenten i solstol. (riktignok på cruise til Mexico i november, men dog.)
onsdag 2. april 2008
Flere bilder
I forrige innlegg ble bildet av huset vårt helt borte, plutselig. Så her kommer noen flere.
Akk o ve, kryss for b (fritt etter Langbein van Beethoven)
Hmmf.
Ergerlige og litt slitsomme ting nummer en: Vi aner ikke hvor vi skal til høsten. Kontrakten vår går ut til sommeren, men avdelingen til Ivar kan tenke seg å ha ham her et år til. Vi kan også tenke oss å bli et år til. Da skulle man tro alt var klart. Det er det ikke. Vi har ikke lyst på en hvilken som helst kontrakt, vi vil gjerne ha noe som likner på det vi har nå. Og det er litt for mange sjefer som skal uttale seg før en kontrakt kan komme på bordet. Og ingen vet helt hvem som skal bestemme. Jeg prøver å hinte til min mann om at nå må vi bestemme om Signes regulering skal på her eller i Norge, om ferien skal tilbringes på tur her eller i Norge og når tannlegebesøkene skal legges. Han prøver å hinte videre i systemet, men det er som å snakke til veggen. Det hadde vært mye lettere om vi gjerne ville dra hjem nå uansett videre kontrakt. Da hadde vi bare pakket og dratt. Men nå kan det jo tenkes at vi får et tilbud. Det er bare det at det tilbudet sannsynligvis kommer for sent. For øyeblikket holder vi av skoleplasser til ungene i to land, og jeg søker både jobb hjemme og studieplass her. Og rundt i Italia rusler en toppsjef som har det siste ordet, og som bryr seg katta om sine ansatte og deres familier.
Ergerlige og litt slitsomme ting nummer to: Onsdager er Signe travelt opptatt med piano og turn eter skoletid. Mellom de to aktiviteter hender det jeg tar barna med på mac'ers på hjørnet. Så også i dag. Og mens jeg stod og bestilte, og ungene hadde lekt en liten stund på lekerommet, kommer Signe med gråten i halsen, (og litt lenger oppe, egentlig) og sier at en jente inne på lekerommet kastet skoene hennes i do. Sukk. Så går man inn på lekerommet, finner ut at en liten jente får lov til å være alene der inne, fisker opp skoene og vasker dem, og går ut for å bruke seg litt på en eller annen. Kanskje foreldrene? Det er bare det at foreldrene er unge afro-amerikanere, de smiler og sier at det er deres barn, og skjønner visst ikke helt hva som er ekkelt med å putte andre barns sko i do. De nærmeste latinere som hører hva dette dreier seg om, hisser seg en smule opp på mine vegne, og uttaler at enkelte barn har veldig dårlige hjemmeforhold. Så da lar vi det være med det. Ingen sa noe om unnskyld eller beklager, men det får være. Det er vel ikke helt greit å passe på toåringen når man hele tiden må bruke en hånd til å holde buksene på plass. Det kan skje den beste, men et lite "sorry" ville ha "made my day".
Får håpe verken sjefer eller folk med buksene på knærne tar seg for nær av dette.
Ergerlige og litt slitsomme ting nummer en: Vi aner ikke hvor vi skal til høsten. Kontrakten vår går ut til sommeren, men avdelingen til Ivar kan tenke seg å ha ham her et år til. Vi kan også tenke oss å bli et år til. Da skulle man tro alt var klart. Det er det ikke. Vi har ikke lyst på en hvilken som helst kontrakt, vi vil gjerne ha noe som likner på det vi har nå. Og det er litt for mange sjefer som skal uttale seg før en kontrakt kan komme på bordet. Og ingen vet helt hvem som skal bestemme. Jeg prøver å hinte til min mann om at nå må vi bestemme om Signes regulering skal på her eller i Norge, om ferien skal tilbringes på tur her eller i Norge og når tannlegebesøkene skal legges. Han prøver å hinte videre i systemet, men det er som å snakke til veggen. Det hadde vært mye lettere om vi gjerne ville dra hjem nå uansett videre kontrakt. Da hadde vi bare pakket og dratt. Men nå kan det jo tenkes at vi får et tilbud. Det er bare det at det tilbudet sannsynligvis kommer for sent. For øyeblikket holder vi av skoleplasser til ungene i to land, og jeg søker både jobb hjemme og studieplass her. Og rundt i Italia rusler en toppsjef som har det siste ordet, og som bryr seg katta om sine ansatte og deres familier.
Ergerlige og litt slitsomme ting nummer to: Onsdager er Signe travelt opptatt med piano og turn eter skoletid. Mellom de to aktiviteter hender det jeg tar barna med på mac'ers på hjørnet. Så også i dag. Og mens jeg stod og bestilte, og ungene hadde lekt en liten stund på lekerommet, kommer Signe med gråten i halsen, (og litt lenger oppe, egentlig) og sier at en jente inne på lekerommet kastet skoene hennes i do. Sukk. Så går man inn på lekerommet, finner ut at en liten jente får lov til å være alene der inne, fisker opp skoene og vasker dem, og går ut for å bruke seg litt på en eller annen. Kanskje foreldrene? Det er bare det at foreldrene er unge afro-amerikanere, de smiler og sier at det er deres barn, og skjønner visst ikke helt hva som er ekkelt med å putte andre barns sko i do. De nærmeste latinere som hører hva dette dreier seg om, hisser seg en smule opp på mine vegne, og uttaler at enkelte barn har veldig dårlige hjemmeforhold. Så da lar vi det være med det. Ingen sa noe om unnskyld eller beklager, men det får være. Det er vel ikke helt greit å passe på toåringen når man hele tiden må bruke en hånd til å holde buksene på plass. Det kan skje den beste, men et lite "sorry" ville ha "made my day".
Får håpe verken sjefer eller folk med buksene på knærne tar seg for nær av dette.
Her kommer noe bilder: 
Rodeo, familien i cowboyskrud, sliten cowboy som sover på papas kne, og huset vårt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
